Anonymous - kampen for ytringsfrihet

NRK har kjøpt inn en Am. produsert dokumentar om 4chan og den såkallte “anonymous” bevegelsen.  Bra laget og spennende fokus, verdt å sjekke ut

http://tv.nrk.no/program/koid25000012/anonymous-kampen-for-ytringsfrihet#t=33m53s

Apropos selvpresentasjon...

At folk er bevisste på sin egen selvpresentasjon på internett er noe vi alle vet. Folk fremstiller seg selv i større eller mindre grad fra sine flatterende og spennende sider. Eller som en etterhvert kjent meme sier:

Dette er også i stor grad gjenkjennelig og forståelig for de fleste av oss. MEN... 

I (det mildt sagt spesielle) arbeidet med denne bacheloroppgaven har det naturlig nok blitt endel YouTube-ing. Snakk om fare for å digrere, distrahere seg selv og prokrastinere. Når forskningsplattformen er YouTube kommer man over de rare ting. Det endelige punktumet for Harlem Shake blir satt her:

Hva som skulle få en person til å lage og publisere dette er meg en gåte. Er det god selvironi? Dårlig humor? Vanlig kjedsomhet? Eller bare self exploitation? Men etter utallige timer på internett har blitt smertelig klar over at dette ikke er et unikt eksempel.

I tillegg til å flomme over av perfekte, men falske mennesker/profiler, er det nemlig også en relativt stor andel på den andre enden av skalaen. Folk som publiserer i overkant lite flatterende bilder og videoer av seg selv, i bytte mot 15 minutter i søkefeltet til YouTube. Og visst virker det også. Hvor mange av dere har ikke hørt om/sett på/delt video av/ledd av vloggeren Chris Crocker som gråter over alle nyhetsoppslagene om Britney Spears? Eller hva med lille Keenan Cahill, som gjør så godt han kan i å imitere og mime til kjente poplåter?

Men Keenan Cahill fikk besøk av 50 Cent (48.971.319 views) på grunn av sine videoer. Honey Boo Boo Child (7.619.310 views) har fått sitt eget show på TLC. I likhet med CopperCab, en rådhåret gutt som er lei av å bli mobbet for ikke å ha sjel (33.169.288 views) er hun også parodiert i satireserien South Park. Eller hva med vår helt egen Superkidzen?

Likheten mellom disse internett-celeberitetene er at de alle har vist seg å ha et relativt bevisst forhold til hva det er de publiserer (i tilfellet Honey Boo Boo Child må ihvertfall moren hennes sies å ha det). Dette er altså noe annet enn de lettere tilbakestående jentene som synger og danser på jenterommet, og som genuint tror de skal bli oppdaget. Nei, dette er en bevisst handling, med et (relativt) bevisst budskap. Spørsmålet er hva det budskapet egentlig er, og hva som driver folk til å ofre hele verdens tanker om deg. Er generell oppmerksomet virkelig blitt så ettertraktet? Har valutaen for et klikk oversteget prisen for verdighet?

En av de vanskeligste utfordringene vi står overfor under vår forskning er å finne relevant tidligere forskning og skriftlig materiale for arbeidet. Mens på slik tema som "offensive internett", "nettmobbing" osv. skrevet det mye arbeid, nesten i alle studiene og bøker vi har sett barn og unge ble tatt som grunnlag for sine studier, og slik som vi skriver om de negative kommentarene i helhet og vurdere i en studie av voksne, har det vært vanskelig å finne relevant statistikk. Barn og unge er mye mer sannsynlig å være nettmobbet og overgrep i ​​nettverket, så gjelder voksne statistikk om barn og unge er ikke mulig. Det var også problemet med å finne materialet om Instagram, som er en del av vår studie, fordi det er en relativt ny plattform, og det er svært få publiserte studier på det, og heller ikke nevne Instagram i alle de bøker om netteori.

Ignorance is bliss

Etter å ha jobbet med bachelor oppgaven en stund så har jeg merket at måten jeg behandler og tenker på sosiale medier har forandret seg. Men om det er til det bedre er jeg ikke sikker på. Teori, metode og akademia har vist frem flere sider av sosiale medier som både har imponert og irritert meg, men å sette av så mange timer til å studere sosiale medier gjør at det kritiske perspektivet blør over til den private bruken. Ignorance is bliss er kanskje et passende ordtak ettersom Twitter og instagram feeden som før var ren underholdning nå er fyllt med generaliseringer, teori og årsaker som forklarer hvorfor ting er som de er. Med ettersom dette er utdanningsvalget mitt så er ikke dette en dom ting heller tvert imot, det er rart men morsomt og se hvordan persepsjonen forandrer seg med oppgavens gang

Skal, skal ikke...

Heia bloggen.

Antrekket i dag er...

Når man holder på med en oppgave slik som vi alle gjør for øyeblikket er det mye som dukker opp som man kanskje ikke har vært borti før. En av de tingene som jeg har fått et lite elsk/hat-forhold til er det å være kritisk til sitt eget opplegg.

Da jeg satte i gang med å være kritisk gikk det som en lek. Det skortet ikke på forhold som kanskje ikke var optimale eller som burde endres, og det gikk en liten faen i meg. Jeg hadde på en måte innstilt meg på her er det noe som skal "tas". Jeg liker tydeligvis rollen hvor man skal rynke litt på nesen til det man leser. Det hele gikk fot i hos helt til jeg kom på at det var min gruppes oppgave og mitt eget arbeid jeg slaktet med et smil om munnen.

Og hva gjør man da? Man kan gå minste motstands vei og "glemme" det man har funnet. Det blir jo ikke riktig og gir ikke akkurat noe god følelse at man vet at man sitter på et produkt som ikke er godt nok. Veien å gå er vel å mote kritikken head on og sette i gang med utbedringene som må til for at resultatet skal bli så bra som mulig. Så... ALLE MAN TIL PUMPENE!!

Til slutt et lite stikk til verden i tråd med oppgaven vår.

Valg av metode for intervju

Vi bestemte oss først for å utføre kvalitative intervjuer. Målet var å intervjue en gutt og en jente mellom 15 og 20, og en av hver mellom 20 og 25. Vi ønsket å få et godt innsyn i folks meninger når det gjelder hva som publiseres på sosiale meder og hvordan folk fremstiller seg selv. Etterhvert som prosjektet utvilket seg fant vi ut at vi ville få mer relevant informasjon ved å utføre en kvantitativ undersøkelse hvor vi var ute etter å finne ut hvor mye tid folk brukte på sosiale medier osv, for å se om det var en sammenheng mellom hvor mye tid folk brukte på nettet med hvor "irriterte" de var over bilder av mat og trening. Vi ønsket å finne ut spesifikke ting som man kunne få bedre oversikt over via et kvantitativt opplegg. Kvantitavie opplegg har som mål å få statistiske generaliseringer som passet vårt opplegg mye bedre. 

Vi hadde som mål å få 100 svar først, men ettersom vi fikk spredt undersøkelsen vår via flere sosiale nettverk (venner av venner osv) fant vi ut at vi lett kunne få over 200 svar som gjør resultatene mer gyldige, ettersom vi har såpass mange undersøkelsesenheter. 

Det som gjorde at dette gikk greit uten problemer var at vi tidlig i prosjektet var åpne for at ting kunne endres, og bestemte oss for å endre metoden fullstending for å få mest mulig relevante svar. Det kom som en positiv overraskelse at såpass mange var interesserte i å svare på vår undersøkelse, ettersom vi forventet at det skulle bli vanskelig å folk til å svare.

Blitt inspirert kan man si..

Utfordringene ved en stor gruppeoppgave er mange, men det er ikke det som har overrasket meg mest med denne oppgaven. Det har seg sånn at vi utfører et Instagram prosjekt ved at vi har opprettet to nøytrale profiler uten følgere. Det er to personer for hver profil og jeg er med på den “sunne” profilen hvor trening og kosthold skal publiseres.

I begynnelsen gjorde jeg kun litt lett research.. Søkte på hashtags som “eatclean” “foodporn” “fitspo” osv.  Jeg prøvde rett og slett å holde meg oppdatert, uten at det tok over en for stor del av livet mitt – denne sunne greia altså. Sakte, men sikkert begynte jeg å gå mer i treningsklær (bilder i speilet er et must for oss treningsfreaker forstår dere). Dette var jo som forventet, men det jeg derimot ikke forventet er at jeg også begynte å gå inn på selve treningsstudioet nettopp for å trene! Forrige uke var jeg på Elixia 3 ganger (og det er ikke helt likt meg da jeg har vært et aktivt støttemedlem de siste to årene..). De tre gangene jeg der forrige uke gjorde jeg ulike ting hver gang – så fikk jeg varierte bilder; kondisjon, styrke og gruppetime. Men ro ned, bildene blir tatt før svetten kommer – for det gjør den nemlig fort for et støttemedlem. Etter tredje økt på lørdag hadde jeg god samvittighet og tenkte at jeg skulle slappe av resten av helgen. Så kom rushet søndag morgen... Men nå måtte det være noe nytt. Det endte med at jeg lot en kamerat overtale meg til å bli squashmedlem på Vulkan! Man kan nemlig ta ganske mange fine bilder mens man squasher..

  Alt i alt har jo dette da vært en meget positiv utvikling for mitt liv både med tanke på kosthold og helse, for man må faktisk tenke over hva man spiser når man trener så innmari intenst som meg. Samboeren min er derimot ikke like fornøyd, da han mener at jeg blir litt vel entusiastisk.. Litt fort.. Bare fordi jeg var på XXL her om dagen og brukte 1500,- Måtte ha ny tights med sånn X på, alle de kule hadde det på gruppetimen. Det kan også ha noe å gjøre med at det er 1 års binding på squashen så samlet betaler han nå 650,- per mnd for min trening… Jeg er nemlig student og har ikke råd, det bør han forstå. Men hei, sett fra den positive siden. Nå trener jeg jo – og dette kun grunnet prosjektet J

  Har forresten meldt meg på Oslo Maraton (…600 spenn til…) – kom og hei!

The tip of the iceberg

 OBS OBS INSANE PAINTSKILLS**

Kanskje var vi navie, iallefall- uerfarne når vi startet å ta for oss det flytende begrept memes. I starten på ett hvilket som helst lengre prosjekt, ser man ofte for seg hva og hvordan ting kommer til å utløpe seg innenfor den gitte tiden man har satt av. Og på samme måte som når man møter nye mennesker, gjør man seg noen førsteinntrykk og assosierer andre egenskaper eller trekk basert på dette møtet. Desverre, er det slik at man enkelte ganger er nødt til å svelge stoltheten sin å innse at det kanskje ikke var lurt å trekke den konklusjonen før man hadde lært seg å kjenne personen, eller i vårt tilfellet- casen.

Jeg trodde personlig jeg hadde grei kontroll på mange av innfallsvinklene og teorien rundt hva memer var og er, men det skulle vise at det lå et hav av muligheter, perspektiver og forståelser om emnet. Inspirerende og deprimerende på en å samme tid. Valget er å stupe uti og håpe at man ikke drukner, eller stupe uti å håpe at man klarer å svelge alt vannet før det svelger deg?

Uansett hvordan det endelig resultat blir, er vel kanskje nettopp dette poenget? Lære ved å feile er stort sett effektive greier, om mulig- kjedelig og demotiverende i enklete tilfeller, kommer vi ut av det med lungene fulle eller tomme vil tiden vise, men jeg er sikker på at neste gang jeg skal skrive en bachelor om Harlem Shake, vet jeg hva jeg går til!

TLDR: fordommer er ulønnsomt. Vær nyskjerrig og ikke glem at det alltid finnes mer enn hva du ser ved første øyekast. (Boom! For lang til å stå i colakorken?)

* paintillustrasjon som viser saken. 

Kritikk/Drittslenging-Gråsonen

I møte med de som kommenterer på rosablogger har jeg fått ganske bakoversveis. Det virker ikke som om det er noen form for filter på noen av de som kommenterer. I tillegg så virker det ut som det er helt greit å kritisere, så lenge man ikke går over i drittslenging.

Problemet med dette er at det er ganske fort å tråkke over denne linjen og at denne linjen ikke er noen fastbestemt lov. Noen kommentarer er soleklare mobbe-kommentarer, men veldig mange beveger seg i denne "kritikk/drittslenging"-gråsonen som eksisterer.

Noen sier noe stygt og slenger på en "=)" for å ikke virke så slemme og noen skriver komplimenter i samme setning som de skriver kritikk. Dette gjør hele lesingen ganske komplisert og man kan egenlig ikke bestemt ta så mange av kommentarene bokstavlig og konkret si "Du slenger dritt", fordi mange kan alltid sjule seg bak "=)", ":P" og ironi. "Du ser jo at jeg skriver ironisk" var det noen som sa...

Hvordan ser man egenlig at noen skriver ironisk?

Mitt første møte med bloggmat:

Jeg skal med mitt blogginnlegg fortelle en, i hvert fall for meg, morsom historie om havrepannekaker fra hverdagen. =)  

Siden vi har om blogg vs instagram, dvs. den typen blogg jeg ikke så ofte frekventerte. Det har det dog blitt slutt på =(, nå er jeg en ivrig bloggleser (i hvert fall mer en før, men har ikke fått noen favoritt blogg ennå), uansett så skulle jeg hjem på middag til min mor. Og hva stod på benken? Havrepannekaker med cottage cheese og blåbær (akkurat sånne jeg hadde sett på bloggen)... Min lillesøster på 17 som jeg tror leser noe bloggs hadde laget lunsj. Når jeg spurte henne om hun hadde sett det på blogg ble hun litt flau, og tilslutt måtte hun innrømme at så var tilfellet, men at hun absolutt ikke var noen ivrig leser av blogger. Så kunne jeg si at jeg også hadde lest om havrepannekaken på blogg. 

Så det endte opp med at jeg måtte smake på de, og de var helt greie om en noe smakløse og dette er til dags dato mitt først og siste møte med bloggmat, noe jeg har forstått er en viktig del av bloggverdenen.  

renatefevang:

Ved å studere sosiale medier og dele-kultur på YouTube, møter man på utfordringer hvor forskningsprosessen foregår ofte ved å hente informasjon. Å forske på sosiale medier og YouTube kan det være nyttig å trekke inn tidligere teorier på fenomener man studerer. Utfordringen ligger i å finne relevante teorier som kan brukes til å prøve å forklare fenomener og trender som foregår på sosiale medier. Hva, hvor, når og hvorfor kan ikke alltid generaliseres med kausale årsaksforklaringer da form, funksjon og bruk på sosiale medier er i stadig endring. Man kan se på fenomener som har skjedd, men bare anta hvilke som kommer til å fortsette og/eller starte nye fenomener. Disse fenomene eller trendene kan sees på som parasitter av godartet og ondartet sort. Det faller også ned på hvem som eksponeres for fenomenet som kan være en video og når. Ved å bruke kvalitativ metode i dette prosjektet er det en fordel med YouTube som plattform å kunne hente antall views. Men det sier oss lite om brukere og publikums bakgrunn og forhåndsforeliggende motiver for å dele på sosiale medier med mindre man gjør en intervju-studie. Det finnes også lite forskning på emnet vårt som er memes, noe som gjør det utfordrende, men gir også inspirasjon da vi ser vi kan tilføre forskningen noe nytt. Det er også et begrep og fenomen som vokser og blir mer utbredt og da ser vi helt klart at det kan påvirke vår digitale hverdag. Hvorfor ser så mange disse videoene og hvordan påvirker de oss? Er humor som memes et bra verktøy for å spre viktige budskap og ikke bare underholdning?

How to do the Harlem Shake - en kort innføring

For to år siden ble følgende video postet på YouTube:

How to do the harlem shake

For uinnvidde er altså the harlem shake en måte å danse på, som kort fortalt går ut på å riste på skuldrene. Dansen oppstod - som navnet tilsier - i Harlem, og har vært vanlig i hiphop-miljøer en god stund. Du har garantert sett det i musikkvideoer i løpet av de siste årene, uten å tenke stort over det, i likhet med resten av verden. Inntil veldig nylig...

Den 30. januar, altså for omtrent tre uker siden ble møtte følgende video internett:

Fire mennesker som danser en rar variant av dansen, til en tilsynelatende random låt ved navn Harlem Shake. Stort særere greier skal man lete en stund etter. Småfunny og muligens også smått overraskende, men man skulle ikke tro at særlig mange ville bry seg. Vel, man tok feil...

Den 5. februar, en liten uke senere, dukket det opp en parodi på denne videoen, titluert "The Harlem Shake v2". Av en eller annen grunn gikk denne videoen viralt, og fikk over 300.000 klikk i løpet av det første døgnet.

Deretter dukket det opp "The Harlem Shake v3 (office edition), og før noen visste ordet av det hadde det eksplodert. Vi (Markus, Renate og jeg) oppdaget fenomenet først når VG og Dagbladet samtidig gjorde forsidemateriale av en norsk variant av Harlem Shake, tilsynelatende fra en norsk militærleir.

Da hadde militærvarianten allerede rukket å bikke én million views. Siden har det ekplodert. For to dager siden (tirsdag 19. februar) gav et youtube-søk på "harlem shake" 47.000 (!) resultater. Altså 47.000 videoer som er tagget med harlem shake. I skrivende stund gir det samme søket 116.000 resultater. UiO har blitt med, Nytt på Nytt har kastet seg på, og i går fikk undertegnede invitasjon til det som forhåpentligvis blir Norges største harlem shake-video. 

Og ja, selvsagt skal jeg være med...

En rar dansestil, en sær youtube-video, et par parodier og plutselig har man et globalt fenomen med eksponensiell spredning og enorm gjennomslagskraft. Virker det kjent? Noen om husker planking? Eller Gangnam Style? Eller "If I get a million likes I will...". Eller LOLcats, trollface, successkid, autotuning og rickrolling?

Memens tidsalder er over oss. Globaliseringen har ført til at hele verden kan dele den samme internhumoren. Og i en kald hovedstad i et lite land langt oppi nord skriver tre studenter bacheloroppgave om mennesker som filmer hvor dårlige de er til å danse. 

Trender innen sosiale medier

  Trender er noe som de fleste er kjent med fra den virkelige verden, men de finnes også (i aller høyeste grad) innen sosiale medier. Innen vårt prosjekt vil vi konsentrere oss om trender som er relevant i dag. Fra tidligere kan man si at sangen Gangnam Style er et godt eksempel på en trend som slo an i 2012 da den koreanske artisten PSY ble den første til å nå 1 milliard hits på YouTube. Dette kan nok nærmere kalles et fenomen da det har gått så langt at det er blitt utviklet egne apper som lar deg legge inn et bilde av deg selv og se deg selv danse Gangnam Style. Hvor nyttig det er kan vurderes, men det er ingen tvil om at trenden Gangnam Style slo an på verdensbasis.

Med trender referer jeg til populære tendenser som følger en utvikling, og ikke minst en spredning blant en større gruppe mennesker. En annen interessant trend som har kommet sterkt innen sosiale medier er forkortelser. De har vart lenge, men med mye variasjon har de også holdt ut. Noen av de mest kjente forkortelsene er kanskje OMG – oh my god, WTF – what the fuck, LOL – laughing out loud, YOLO – you only live once og ikke minst det nye YOLO, nemlig FISH – fuck it shit happens. Det er ikke hjernekirurgi, det rett og slett simpelt! Det kan nås alle aldersgrupper (nesten… se video) og dette er nok noe av grunnen til den massive spredningen.

http://www.youtube.com/watch?v=GDeqc8sTLpc

  Trender er i hvert fall noe brukere av sosiale medier er med på å skape enten bevisst eller ubevisst. Tenker man over det har nok samtlige som leser denne teksten på et eller annet vis bidratt til å videreutvikle en av de overnevnte trendene, med en superrask utvikling vil vi i vårt prosjekt se på trender per dags dato og se på sammenhenger med blant annet tidligere trender som nevnt her.

Hvem er det egentlig som snakker nå?

Når man navigerer gjennom et hav av Facebook, Twitter og Instagram profiler liker man å tro at det er en ekte person som sitter på den andre siden av brukerprofilen du er innne å titter på. Men er det nå alltid slik? 

Det er ingen hemmlighet at spesielt twitter og facebook er fyllt til randen av falske profiler. Såkallte "bots" eller "spambots" har eksistert lenge og har nå blitt endel av det som irriterer deg på internett. Det er bla. takket være slik bots at du ofte er nødt til å bekreft at du faktisk er et menneske hver gang du f.eks oppretter en ny profil eller skal poste et bilde. 

På Twitter handler det om å ha mest mulig followers og dette gjelder  selv om du er president av verdens "mektigste" nasjon.  President Barack Obama har over 70 millioner followers på Twitter men ifølge sider som Fake  Follower Check er så mye som  41% av følgerene hans falske og 31% av følgerene er inaktive. Det har vist så å være god business å selge falske bruker til kjendiser og andre som ønsker økt eksponering på nettet. Men dette er vel ikke ønskelig fra Twitter og Facebook sin side? Hvis Twitter blir oversvømt av falske brukere som poster viagra tilbud og sier at du kan tjene deg rik med å sammerbeid med prinsen av Nigeria vil de "ekte" brukeren flykte fra skuta. En trist skjebne som kan ha delvis skyld i MSN sin uengålige undergang.

Takket være Artificial Intelligence har spambots nå nådd et nytt nivå. The Guardian journalist Jon Ronson er som journalister flest, han er aktiv på twitter og har nå nylig vært i en twitter krig med seg selv. En gjeng ex-University of Warwick akademikere utførte et stunt hvor de programerte en bot til å stjele personligheten til Ronson. Den sosifikerte botten som gikk under bruker navnet @jon_ronsen genererte automatiske tweets basert på Ronsens tidligere tweets, noe som skapte en troverdig bruker. Her kan du se en video når Ronsen selv etterforsker hvem som står bak og hvordan det er mulig.

Hva dette vil gjøre med fremtiden for sosiale medier er opp til utviklerene og hvor effektivt de kan stoppe dem. Hele konseptet med sosiale medier er at du kommuniserer med medmennesker og ikke maskiner, viss botten tar over vil brukeren forsvinne. Moralen i historien er vel at du ikke skal tro på alt du ser, noe som kansje kommer som en selvfølge for de med lang fartstid på internett.

Overeksponering og hvordan folk fremstiller seg selv

I sosiale medier er det forfatteren selv som velger hva leserne skal få lov til å se. De fleste legger ut bilder av sunn eller "pen" mat som de har laget eller skal spise, og forteller som sine treningsvaner og tar bilder av seg selv i joggeklær eller på trening. Daglig får vi et hav av informasjon som folk velger og legge ut om seg selv - men det vi sjeldent hører noe om er det negative. Folk velger å vise seg selv fra den best mulige siden og forteller da derfor ikke noe om sine mislykkede matlagningsforsøk eller om sine mange timer foran TVen hvor man burde ha trent. Vi får derfor inntrykket av at alle på sosiale medier er perfekte og gjør "som de skal", i følge normene som har kommet opp - de trener ritkig og spiser riktig.

Allikevel vil det alltid være noen som går i mot strømmen, her er et eksempel på en blogger som skriver det som det er: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10119931

Budskapet om den nye boka spres som reklame på sosiale medier.

http://comoyo.no/filter/anmeldelse-ai-weiwei-never-sorry-er-en-gripende-og-opprorende-film-om-tilstanden-i-dagens-kina/

“Mens det kinesiske statsapparatet lener seg tilbake på velkjente virkemidler: konstant overvåkning, sensur, intimidering, trusler og ren terror – benytter Weiwei seg av sosiale medier og videokameraer for å kommunisere med omverdenen. Så fort myndighetene stanser bloggen til Weiwei, starter han umiddelbart en Twitter-konto, deler bildene sine på Instagram og legger ut videoer på YouTube."

Something must be done.

Ellen DeGeneres snakker om nettmobbing og Tyler Clementi selvmord i dette videoklippet. Tyler Clementi er Rutgers University student som begikk selvmord etter at hans romkamerat angivelig filmet ham ha sex med en annen mann, deretter lagt det på nettet. 

"I am devastated by the death of 18-year-old Tyler Clementi. If you don't know, Tyler was a bright student at Rutgers University whose life was senselessly cut short. He was outed as being gay on the internet and he killed himself.

Something must be done. This month alone, there has been a shocking number of news stories about teens who have been teased and bullied and then committed suicide; like 13-year-old Seth Walsh in Tehachapi, California. Asher Brown, 13, of Cypress, Texas and 15-year-old Billy Lucas in Greensberg, Indiana. This needs to be a wake-up call to everyone: teenage bullying and teasing is an epidemic in this country, and the death rate is climbing.

One life lost in this senseless way is tragic. Four lives lost is a crisis. And these are just the stories we hear about. How many other teens have we lost? How many others are suffering in silence? Being a teenager and figuring out who you are is hard enough without someone attacking you.

My heart is breaking for their families, their friends and for a society that continues to let this happen. These kids needed us. We have an obligation to change this. There are messages everywhere that validate this kind of bullying and taunting and we have to make it stop. We can't let intolerance and ignorance take another kid's life."