Å fortelle gjennom et objekt (endelig innlevering)

Singin in the rain av 1952 er en musikal som på sin tid tok tak i romantikk og problematiske utfordringer, og plasserte det inn i en musikalsk reise. I denne oppgaven skal jeg undersøke hvordan en paraplyrekvisitt sammen med skuespill og dans er brukt i “Singin’ in the rain” og om en rekvisitt kan ha en større betydning enn det den gir seg ut til å være, og dette satt opp mot filmhistorisk kontekst.

Filmen satt i filmhistorisk kontekst kan ha blitt sett på som en kontrast til datidens dystre og depressive tanke -og følelsesmønster. I en epoke som var tydelig preget av etterkrigstiden ble “Singin’ in the rain” en storslager som tok det neste steget over til glede, forelskelse og det livlige fremstilt gjennom musikk og dans. Dette til tross for at filmen tar for seg problematikken rundt stumfilm som gikk over til å ta i bruk lyd. Likevel er det bruken av rekvisitter jeg skal undersøke i denne teksten. Som Dick George forteller i sin artikkel om bruken av rekvisitter; “Rekvisitter er avgjørende i historiefortellingen; de utfyller og motiverer karakteren, hjelper skuespilleren til å føle seg mer som karakteren, setter scenen, identifiserer en bestemt tid og sted og kulturell setting, og blir noen ganger til og med et stort fokus i filmen” (Dick George Creatives, 2020).

Dersom vi tar for oss det opprinnelig franske begrepet mise-en-scène i filmen “Singin’ in the rain” kan vi se nærmere på hvilke elementer som kan ha stor betydning for handlingen i filmen. Begrepet som består av det vi som publikum til enhver tid ser foran kamera, innebærer dermed også rekvisitter som skuespillerne tar i bruk i en scene. Og det de aller fleste forbinder med musikalen “Singin’ in the rain” er den legendariske scenen hvor skuespiller Gene Kelly i rollen som Don Lockwood uttrykker sin glede og forelskelse i regnværet. Karakteren Lockwood synger muntert på den kjente melodien “Singin’ in the rain” og det med en paraply i hånda. Denne paraplyen, eller rekvisitten, kan i dette tilfellet ha blitt bruk til mer enn bare en beskyttelse mot regn, men også som et symbol på noe større. Paraplyen brukes flittig og former seg som en dansepartner til den forelskede Don Lockwood og dette er også noe som læreboka skrevet av Timothy Corrigan og Patricia White har sett på. I læreboka forklarer de det som; “... når Gene Kelly forvandler en vanlig paraply til et gledelig uttrykk for sin nye kjærlighet, blir et objekt som normalt beskytter en person mot regn uttrykkelig brukt i en dans: det øsende regnet gjør liten forskjell for en forelsket mann” (Corrigan og White, 2017, s. 105).

Men kan virkelig en paraplyrekvisitt satt sammen med skuespill og dans være med på å forme et annet inntrykk eller kanskje fremheve et tema? Satt opp mot “Singin’ in the rain”, sier filmkritiker Roger Elbert det at; “Det forklarer dansen: Han har ikke noe imot å bli våt, fordi han er besatt av romantikk” (Elbert, 1999). Men for å få satt et perspektiv på bruken av rekvisitter kan vi knytte musikalen opp med en annen klassiker som har stort fokus på bruken av rekvisitt som uttrykksform, nemlig Citizen Kane av 1941. “Citizen Kane” er en godt omtalt film som gjennom hele handlingen dreier seg rundt et ord som karakteren Charles Foster Kane sier som sitt siste. Et ord som viser seg å være et betydelig viktig objekt og ikke minst en rekvisitt. Objektet i seg selv, som er en kjelke og brukes til å ake med, er ikke det dette objektet hovedsakelig representerer i filmen. Som i “Singin’ in the rain” ligger det mer bak enn som så.

Både “Singin’ in the rain” og “Citizen Kane” er begge satt i perioder hvor dysterhet var et tydelig grep i flere av filmene på samme tid. Disse to filmene går begge gjennom romanse, men utenom romantikk som tema er det flere elementer som skiller dem. Musikalen er betydelig mer munter enn historien som driver “Citizen Kane”, en film som mye omhandler død, svik og sorg. Likevel er det bruken av en betydelig viktig rekvisitt som trumfer gjennom handlingene og som er en viktig del av historien i begge filmene. Derimot kan man se en forskjell til tross for at begge filmene tar for seg et objekt for en underliggende historie. Så til tross for de mange forskjellene mellom disse filmene, så står rekvisitten sentralt i fortellingen. Kjelken som i “Citizen Kane” representerer et barndomsminne og som er en viktig del av karakterens barndom varer gjennom hele filmen og er det siste man ser. Man kan undre seg over om dette objektet kan representere en dypere del av en livshistorie til hovedkarakteren og som dermed er med på å drive hele handlingen til siste sekund. Paraplyen kommer først frem under nummeret hvor Don Lockwood danser i regnet til sangen “Singin’ in the rain”. Sangen blir sunget flere ganger gjennom filmen, men uten bruken av paraplyen. Man kan tolke det som at i dette tilfellet sammenlignet med kjelken i “Citizen Kane”, så har ikke paraplyen i “Singin’ in the rain” like stor innvirkning på historien i sin helhet, men har likevel en viktig plass for en del av handlingen.

Det er likevel ikke bare paraplyen som skiller seg ut som en viktig rekvisitt fremstilt sammen med skuespill og dans. Det er i stadig flere scener man kan se at rekvisitter er brukt for å forme en dans eller et sangnummer. Ta for eksempel scenen hvor skuespillerne synger “Good morning”, som man ser utspiller seg på kjøkkenet hvor både stoler, bord, regnfrakker og sofaer blir brukt for å uttrykke dansen og sangen i sin helhet. Under samme nummer blir regnfrakkene som rekvisitter brukt for å utspille ulike scenarioer og ikke minst er sofaene tydelig plasserte rekvisitter for å kunne gjennomføre dansen, sangen og skuespillet i denne musikalske scenen.

Så - er det slik at rekvisitter kan fortelle mer enn hva de er ment for å kunne brukes til? Som Dick George Creatives påpeker er rekvisitter avgjørende i historiefortellingen. Ved å se på bruken til Gene Kelly av en paraplyrekvisitt i sin rolle i “Singin’ in the rain”,  kan det være et

eksempel på hva en rekvisitt faktisk kan uttrykke og det sammen med skuespill, musikk og dans.

Kildeliste:

Donen, S., Kelly, G. (1952). Singin’ in the rain. [Film]. USA: Metro-Goldwyn-Mayer.

Ebert, R. (1999, 14.februar). RogerEbert.com. Singin' in the Rain. https://www.rogerebert.com/reviews/great-movie-singin-in-the-rain-1952

Dick George Creatives. (2020, 6.februar). The importance of props in film. https://dickgeorge.co.uk/2020/02/the-importance-of-props-in-film/

Corrigan, T., White, P. (2017). The film experience: An introduction. (5. utgave). Bedford/St. Martin's.

Å fortelle gjennom et objekt (del 2)

Det er ikke til å legge skjul på at Singin in the rain (1952) er sett på som den fineste musikalen i dens periode. Musikalen satt i sin tid ble sett på som en kontrast til datidens dystre og depressive tanke -og følelsesmønster. I en epoke som var tydelig preget av etterkrigstiden ble Singin’ in the rain en storslager som tok det neste steget over til glede, forelskelse og det livlige fremstilt gjennom musikk og dans.

Dersom vi tar for oss det opprinnelig franske begrepet mise-en-scène i filmen Singin’ in the rain, kan vi se nærmere på hvilke elementer som kan ha stor betydning for handlingen i filmen. Begrepet som består av det vi som publikum til enhver tid ser foran kamera, går inn på flere fokusområder i en film. I denne oppgaven skal jeg fokusere på bruken av rekvisitter og hva nettopp disse objektene har å si for hva som utspiller seg gjennom dem og hva de i bunn og grunn har å si for handlingen.

Det de aller fleste forbinder med musikalen Singin’ in the rain er den legendariske scenen hvor skuespiller Gene Kelly i rollen som Don Lockwood uttrykker sin glede og forelskelse i regnværet. Karakteren Lockwood synger muntert på den kjente melodien Singin’ in the rain og det med en paraply i hånden. Denne paraplyen eller rekvisitten brukes i dette tilfellet til mer enn bare en beskyttelse mot regn, men også som et symbol på noe større. Paraplyen brukes flittig og former seg som en dansepartner til den forelskede Don Lockwood. Gjennom paraplyen kan man tolke det som at den skal framstille Don´s overveldende kjærlighet for hans nye forelskelse, et element som ikke kunne blitt framstilt uten den gjengitte rekvisitten. Videre i scenen ser vi at Lockwood gir blaffen i regnet og hans våte klær og har alt fokus satt over på paraplyen som nå er et symbol for at han glemmer alt rundt ham og kun tenker på hans kjære.

En annen svært kjent film og ikke minst en klassiker tar også i bruk en rekvisitt for å få frem en større betydning enn objektet i seg selv, nemlig Citizen Kane (1941). Citizen Kane er en godt omtalt film som gjennom hele handlingen dreier seg rundt et ord som karakteren Charles Foster Kane sier som sitt siste, et ord som viser seg å være et betydelig viktig objekt. Objektet i seg selv, som er en kjelke, og brukes til å ake med er ikke det dette objektet hovedsakelig representerer i filmen. Som i Singin’ in the rain ligger det mer bak enn som så.

Både Singin’ in the rain og Citizen Kane er begge satt i perioder hvor dysterhet var et tydelig grep i flere av filmene. Disse to filmene går begge gjennom romanse, men utenom romantikk som tema er det flere elementer som skiller dem. Musikalen er betydelig mer munter enn historien som driver Citizen Kane, en film som mye omhandler død, svik og sorg. Likevel er det bruken av en betydelig viktig rekvisitt som trumfer gjennom handlingene og som er en viktig del av historien i begge filmene. Derimot kan man se en forskjell til tross for at begge filmene tar for seg et objekt for en underliggende historie. Kjelken som i Citizen Kane representerer et barndomsminne og som er en viktig del av karakterens barndom varer gjennom hele filmen og er det siste man ser. Dette objektet representerer rett og slett en dypere del av en livshistorie til hovedkarakteren og er med på å drive hele handlingen til siste sekund. Paraplyen kommer først frem under nummeret hvor Don Lockwood danser i regnet til sangen Singin’ in the rain. Sangen blir sunget flere ganger gjennom filmen, men uten bruken av paraplyen. Man kan tolke det som at i dette tilfellet sammenlignet med kjelken i Citizen Kane, så har ikke paraplyen i Singin’ in the rain like stor innvirkning på historien i sin helhet, men har likevel en viktig plass for handlingen.

.....

Å fortelle gjennom et objekt

Det er ikke til å legge skjul på at Singin’in the rain (1952) er sett på som den fineste musikalen i dens periode. Musikalen satt i sin tid ble sett på som en kontrast til datidens dystre og depressive tanke -og følelsesmønster. I en epoke som var tydelig preget av etterkrigstiden ble Singin’ in the rain en storslager som tok det neste steget over til glede, forelskelse og det livlige fremstilt gjennom musikk og dans.

Om vi tar for oss det opprinnelig franske begrepet mise-en-scène i filmen Singin’ in the rain, kan vi se nærmere på hvilke elementer som kan ha stor betydning for handlingen i filmen. Begrepet som består av det vi som publikum til enhver tid ser foran kamera, går inn på flere fokusområder i en film. I denne oppgaven skal jeg fokusere på bruken av rekvisitter og hva nettopp disse objektene har å si for hva som utspiller seg gjennom dem og hva de i bunn og grunn har å si for handlingen og det visuelle.

Det de aller fleste forbinder med musikalen Singin’ in the rain er den legendariske scenen hvor skuespiller Gene Kelly i rollen som Don Lockwood uttrykker sin glede og forelskelse i regnværet. Karakteren Lockwood synger muntert på den kjente melodien Singin’ in the rain og det med en paraply i hånden. Denne paraplyen eller rekvisitten brukes i dette tilfellet til mer enn bare en beskyttelse mot regn….

…..

Festen - filmessay

Hamlets hevn

Da vi skulle finne ut av hva et filmessay var begynte vi med å lete etter ulike definisjoner. Det tok oss en god stund før vi fant ut av at det ikke finnes en direkte definisjon på et såkalt filmessay. Likevel fikk vi en forståelse for hva et filmessay er basert på oppgaven og gjennom filmessayet vi selv gjennomførte. Vi kan derfor forklare et filmessay som et forklarende og undersøkende essay gjennom film og video som tar for seg ett eller flere elementer og hovedfokus. Ved bruken av fortellerstemmer og visning av bilder, lyd og film, forklarer man sine oppdagelser basert på eksempler og egne observasjoner.

Da vi selv skulle ta for oss et filmessay, var det basert på filmen Insomnia eller Hamlet. Begge var nokså enige om at vi skulle gå for Hamlet med tanke på berømmelsen og historien  som ligger bak det kjente skuespillet. Adaptasjonen i seg selv er svært godt gjennomført, men det var spesielt temaene som blir fremvist i filmen som ga oss det største innrykket. Det var nettopp disse fremragende temaene vi valgte å fokusere på i vårt filessay. Vi ville finne oss eksempler i filmen som fremhevet hovedtemaene i filmen. For hvordan får både skuespillerne og regissøren frem hovedtemaene i filmen? Basert på skuespillernes blikk, replikker, bruk av klær og farger, kroppsspråk osv., har vi valgt å ta for oss filmens temaer i vårt filmessay.

Vi skal ikke legge skjul på at det i starten var vanskelig å komme i gang. Spesielt når man ikke helt forstår selve oppgaven man skal gå i gang på. Da vi dermed fikk en liten forståelse for hva oppgaven dreide seg om, kom vi raskt i gang med valg av hovedfokus og manusskriving. Hamlet er et svært fascinerende stykke, men kan være vanskelig å forstå ved det gamle språkbruket. I filmen snakker de veldig gammelt og tungt å fordøye. Det var flere elementer i filmen som vi syntes fremhevet filmens temaer veldig godt. Så noe av det første vi gjorde var å se gjennom deler av filmen for å finne scener som vi kunne bruke som eksempler til det vi skulle snakke om. 

Da vi så filmen så vi at det var veldig mye fokus på temaene kjærlighet, sorg, sinne og ikke minst hevn. Ved å sette søkelys på disse temaene så vi etter virkemidler slik som kostymer, blikk og forhold. Vi tok for oss bestemte scener hvor vi mente disse temaene kom godt frem. Under forskjellige scener hadde karakterene på ulike kostymer som var tilrettelagt stemningen. Allerede i begynnelsen så vi tegn på turbulent forhold mellom Hamlet, moren og onkelen/kongen. Faren dør alle er i dyp sorg, spesielt moren og Hamlet. Her ser man at Hamlet går med sorte klær og gir onkelen sitt et mystisk blikk. Basert på bare dette blikket kan vi allerede fra en av de første scenene fastslå hevn og sorg som viktige temaer. Eksempler på scener slik som dette er det vi valgte å analysere. Vi rettet derfor vårt filmessay over på hvordan karakterenes kostymer, kroppsspråk og følelser utgjorde temaene vi kunne kjenne igjen i filmen.

Selve oppgaven var vanskelig i starten, men det gikk seg bedre til etter at vi fant mer informasjon og elementer i filmen. Det var en interessant oppgave som vi føler lærte oss mer om hva et filmessay dreier seg om og hva man kan bruke det til. Samtidig har vi lært mer om filmen Hamlet basert på våre egne observasjoner gjennom filmessayet.

https://m.youtube.com/watch?v=-4nvOlO4nHE&feature=youtu.be

Teateranalyse - Rita

Gjennom ei uke med tre svært ulike teaterforestillinger, skal vi nå foreta oss en analyse. Forestillingen jeg velger å ta for meg er den som ga meg mest inntrykk og som gjorde hodet mitt fullt av tanker. Rita er navnet på forestillingen.

Vi blir hovedsakelig kjent med en godt voksen dame, ved navn Rita, gjennom dette stykket. Scenografien er i første omgang veldig enkelt satt opp. Man ser det som virker som en nokså umøblert leilighet, hvor hovedkarakteren tilsynelatende bor for seg selv. En hvitkledd mann blir også presentert etterhvert i forestillingen. Tidlig blir det dannet et inntrykk av at denne hvitkledde mannen er en form for hjelper til Rita, hvor de hvite klærne kan være et symbol på en sykepleier/hjelpepleier. Denne hvitkledde mannen snakker flere ganger til Rita, samt også til publikum, men Rita ordlegger seg aldri. Et annet innblikk vi får allerede kort tid inn i handlingen er at Rita muligens kan være dement. Det at Rita stadig legger vesken sin i fryseren, for så at hun glemmer at hun har lagt den der.

Handlingen som foregår i dette stykket sikter seg inn på Rita og hennes reise gjennom hverdagen. Man får se flere sider av Rita gjennom forestillingen og man danner seg etterhvert en tanke om at noe virker forstyrrende hos denne karakteren. Det at man tidlig i forestillingen ser denne karakteren se ut av et vindu, nærmest lengtende etter å komme seg ut, ga meg en følelse av at hun følte seg innesperret. Denne hypotesen virket klarere gjennom stykket da man senere la merke til noe som lignet på gitter festet til vinduet. Første tanken som derfor dukket opp i forbindelse med det jeg hadde plukket opp så langt, var depresjon. Er Rita deprimert? Til tross for at Rita kan virke deprimert dukker det opp flere tilfeller hvor Rita skifter totalt kroppsspråk. Gjennom kunstarten dans, viser Rita en indre frihet gjennom bevegelsene hun utfører på scenen.

Når det kommer til bruken av lys og lyd har dette mye å si for resten av handlingen. I tilfeller hvor det bygger seg opp en misnøye og uenighet hos Rita, spilles det dyster musikk og lyset blir mørkere. Bevegelsene under disse dystre omstendighetene blir utført sakte og tydelige, som om hun prøver å formidle et budskap gjennom dans. En spesifikk scene jeg vil trekke frem er et øyeblikk hvor denne hvitkledde mannen viser null interesse for Rita. Han snakker i telefonen og kaster så vidt et blikk overfor henne. Det er like etter at vi ser Rita tulle seg selv inn i et stort og sort teppe som henger ned fra veggen. Teppet kjemper imot og Rita forsvinner inn i teppet sammen med den dystre musikken. Å ikke bli sett eller hørt virker som et sårt punkt for Rita. Det er dette sorte teppet som jeg forbinder en depresjon eller angst som Rita har. Her er det samspillet ved bruken av farger, lys og lyd som skaper denne dystre stemningen. Nesten helt mot slutten skjer det et vendepunkt hvor denne hvitkledde mannen lærer seg å danse og skrur på en svært funky og artig låt. Plutselig er fokuset på Rita og i øyeblikket hvor hun føler seg sett og hørt danser hun med et smil om munnen gjennom farget lys og glad musikk. Denne scenen er en stor kontrast til det som skjedde i scenen tidligere. Både farger, lys og musikk endrer seg gjennom en forvandling i Rita. Hele stykket ender så med at Rita virker å ha klart seg alene og hun får endelig lov til å dra ut.

Dette stykket synes jeg er veldig godt laget. Man kan tolke det på flere måter og det gir likevel en sterk følelse. Etter hvordan jeg har tolket det traff det meg på flere måter. Jeg har selv foreldre som er sykepleiere/hjelpepleiere som har fortalt litt hvordan det er å jobbe med mennesker som enten er demente eller som har en psykisk plage. Derfor synes jeg at denne forestillingen, basert på samspillet mellom lys, lyd og ikke minst karakterer, gir et godt resultat.

Filmkurs og produksjon

Ukene med filmkurs startet med en kort opplæring i utstyr og redigeringsprogram. Disse gjennomgangene gjorde det mye lettere for meg og gruppa å komme i gang med filmingen og redigeringen. På kurset hvor vi ble guidet gjennom bruken av filmkameraet og dets utstyr, var det mye å lære på en gang. Mange knapper, innstillinger og funksjoner som gjorde det en smule vanskelig å henge med til tider. Når det kommer til kurset i redigering hadde jeg heldigvis litt kunnskap i forkant. På videregående brukte vi samme redigeringsprogram, noe som gjorde at jeg kunne det mest grunnleggende av selve redigeringsprogrammet.

Vi kom raskt i gang med å utveksle ideer til både aksebruddoppgaven og ettminuttsfilmen. Fra starten av var det ikke like lett å forstå konseptet med aksebrudd. Det var derimot mye lettere å forstå seg på det gjennom å utføre det i praksis, samt å se på resten av klassen sine aksevideoer. Da vi så skulle starte på selve prosessen i aksebruddoppgaven, startet vi med å utvikle ideer. Ideene ble etterhvert til en storyboard, som videre gjorde at vi kom frem til en location, en skuespiller og rekvisitter som skulle være med i filmen. Den første dagen ble stort sett brukt til planlegging, slik at vi dagen etter skulle ta for oss filming og klipp. 

Da vi skulle starte med ettminuttsfilmen var vi allerede godt i gang med ideer og pitching. Vi satte i gang med manusskriving og storyboard, som gjorde det lettere for alle i gruppa å henge med under selve filmingen. Vi byttet på å utføre ulike oppgaver, som filming, slik at alle fikk prøvd seg, noe som gjorde det lærerikt for alle. Noen gikk inn i prosjektene med litt mer kunnskap på ulike fronter enn andre fra gruppa, noe som egentlig bare gjorde at vi kunne dele vår kunnskap og lære av hverandre. Forskjellen på ettminuttsfilmen fra aksebruddfilmen, var at jeg følte vi hadde fått mer kunnskap fra første produksjon til vi skulle gå i gang på ettminuttsfilen. I ettminuttsfilmen fikk vi tillegg bryne oss på lyd og andre utfordringer. Fadderen vår stilte opp som skuespiller, noe som gjorde at vi fikk gode tips underveis. Ellers var det en utrolig gøy prosess å gjennomføre. Jeg føler jeg har fått mye bedre kunnskap om grunnmuren bak aksebrudd og ettminuttsfilm, samt det grunnleggende i kamerabruk og redigering.

Emilie, en introduksjon

Jeg kommer rett fra videregående og gikk på den fantastiske Tangen videregående skole. På Tangen gikk jeg vanlig studiespesialisering og angrer sterkt på at jeg ikke gikk media og kommunikasjon. Jeg hadde samfunnsfaglige fag, men fant fort favorittfaget da jeg i vg2 fikk øynene opp for “bilde”. Bildefaget baserte seg hovedsakelig på medier og kommunikasjon. I løpet av året med dette faget fikk jeg bryne meg på alle slags bildeoppgaver, ta bilder i praksis, få kunnskap om teori, kjente fotografer og slikt. Ikke minst fikk vi oppgaver som å lage musikkvideo og reklame. Alt av regi, filming, redigering og planlegging var det en selv som stod for. Det var gjennom disse prosessene at jeg falt pladask for både bilde, men mest av alt film. Ellers hadde jeg de obligatoriske fagene, hvor norsk og historie var de store favorittene. Som nylig 19-åring har jeg altså ingen annen høyere utdanning, men jeg har jobba nå over fire år i Kristiansand Dyrepark. Jeg forguder jobben min der og det er virkelig en stor glede å bruke dagen sin på å jobbe i en butikk i Kaptein Sabeltanns verden. Her jobber jeg altså som en av Sabeltanns menn, eller pirater som det heter. Så i det øyeblikket jeg har fått på meg uniformen, går jeg automatisk inn i rollen som en ekte pirat. Som pirat har jeg et begrenset manus hvor det er ulike uttrykk, ord og setninger som stort sett alle piratkollegaer bruker når vi står i kassen eller generelt snakker med “landkrabber”.

Jeg trives kanskje ikke aller best bak en evig lang roman, men er det dikt derimot, da kan jeg stort sett bli sittende i flere timer. I lang tid har jeg vært svært fascinert av tekster generelt, og da gjerne sangtekster eller dikt. Det er noe med måten ulike forfattere eller artister på så ulikt vis prøver å få frem et budskap med betydning. Dersom jeg skulle ha valgt en favorittforfatter må det nok ha vært Henrik Wergeland. Kall meg gammeldags, men Wergelands vakre dikt blir aldri gamle. Selv elsker jeg å drømme meg bort i verselinjer og la tankene flyte over arket til det danner et dikt. Dere tror nok kanskje jeg er en litteraturperson etter hva jeg har fortalt. Litteratur er jeg svært, svært glad i, men det er nok film jeg brenner for. Når det derfor kommer til film har jeg den siste tiden fått helt hekta på Marvel filmserien, men storfavoritten vil nok alltid være musikalen Grease.